Tiden står stille

Selv om man er to, så er det en liten tålmodighetsprøve å sitte i skjul og vente på at noe skal skje. Særlig når fuglene uteblir, spenningen daler og praten stilner. Men så får man kanskje øynene opp for noe helt annet. Noe som har vært der hele tiden.

Blomsterkrans

Spontane portretter, som de gjerne kalles, er de portrettene hvor du fanger personene i deres daglige aktiviteter uten å stille dem opp. Personen blir som oftest mer naturlig og bildene blir ikke oppstilte og kunstige. Det blir et bilde som forteller en historie. Det virker jo så enkelt å få dette til, men det er faktisk mye å tenke på. Heldigvis har jeg tålmodige barn som har latt meg få trene og trene og trene på å ta bilder av dem. En stor takk til dem for å være så tålmodige med meg.

Lete etter krabber

Det er en spesiell spenning og atmosfære nede i fjæra; ja, en helt egen verden. Og hva er det som ikke kan skjule seg under tang og steiner? Den største drømmen min var å finne skjell med ekte perler. Slike hvite, store og vakre perler.

Heilhornet

Her hvor jeg bor har vi et landemerke som vi er svært stolt av. Vi liker å tro at det er viden kjent, og for kystfolk er det nok det, Heilhornet, som med sine 1058 meter over havet ligger som et sikkert seilingsmerke helt sør i Nordland. Det tas utallige bilder av dette fjellet og i går ble det det perfekte bakteppet for min eksperimentering med å fotografere St.Hansbålet.

Gråsisik

Før jeg begynte å fotografere fugler var jeg ikke så veldig interessert i disse skapningene; i alle fall ikke de små. Jo visst, var de søte og koselige på sitt vis, men de var nå bare helt vanlige fugler alle sammen. Men det var før jeg begynte å studere dem på nært hold, før jeg så hvor vakre fjær og farger de egentlig har; som denne gråsisiken som bærer sitt navn med rette helt til den snur brystet mot deg og bare oser av skjønnhet. Så liten, og så fin.

På trappa

Den har nok sett mange komme forbi; denne katten på Nordnes i Bergen. Sett utallige historier utspille seg. Mennesker som har kommet og gått; noen ønsket velkommen, andre bedt om å dra. For et liv. Bare sitte på ei trapp og la alle andre rase forbi. Bare være en dormende katt.

Rådyr

Det er ikke så lett som man kanskje skulle tro, eller som jeg trodde før, å komme seg nært inn på dyr og fugler. Og da nært nok. På en av etter hvert så mange fototurer, lyktes vi imidlertid å komme nært nok på rådyr. Bak en forhøyning med trær ute på et jorde fikk vi øye på et rådyr som stod og beitet. Godt skjult av haugen kom vi oss tett på det før det ble vàr oss og la på sprang i et imponerende tempo. Til alt overmål var det ikke bare ett rådyr, men to. Som ut av det blå dukket det andre opp i søkeren, mens jeg gjorde mitt beste for å følge det første.

Tett på ærfugl

Beskjæring, eller cropping som jeg har lært at det heter på fagspråket, utgjør en stor forskjell på et bilde. Ved å beskjære kan jeg i større grad styre fokuset dit jeg ønsker og det er utrolig å se hvilken virkning det kan ha i et bilde. Jeg synes det er litt vanskelig med den virkelig stramme beskjæringen, og vite når jeg har beskjært nok eller om jeg har beskjært for mye, men samtidig er det veldig artig. Det er artig å se hvordan bildet endrer seg og hvordan det skapes større fokus på detaljene og en mer dramatisk følelse hvis jeg lykkes.

Bursdagsbarn

Bursdagsfesten i hagen er over, men det er ennå for tidlig å avslutte. I alle fall når man er tre år og det meste er spennende og må utforskes. Jeg kunne bare ikke la det være; å følge etter bursdagsbarnet på hennes ferd inn fra hagen. Så totalt uanfektet av meg og kameraet. Da er det artig å få henge på.

Veiviser

I fjor sommer gikk turen innom Buøya i Nord-Trøndelag, med håp om å få tatt bilder av de mange gåsene som lander der. På gården ventet de gjester og pyntet til fest stod ei nydelig jente og ønsket alle velkommen; inkludert oss som var ubudne. Gjestfriheten er stor på Buøya og bare vi lukket portene etter oss kunne vi gå hvor vi ville. Jenta kunne gjerne vise vei, for hun visste akkurat hvor gåsene holdt til, som hun sa. Og det måtte jo gå som det gikk. Jenta sprang i vei og ropte av full hals "der e dæm, der e dæm" mens gåsene flakset avgårde, slik at vi akkurat fikk se stjerten på dem før de forsvant helt. Lykkelig og stolt kom hun løpende tilbake og vi måtte jo bare medgi det når hun spurte, at joda, hun hadde vært veldig flink.

Sandlo

Egentlig var turen over. Vi skulle bare sette oss litt nede i fjæra før vi dro hver til vårt. Så dukket denne sandloen opp; ivrig opptatt med sin jakt etter mat mellom steiner og tang. Vi søkte skjul bak hver vår stein og tiden opphørte, mens fuglen jaktet videre i mer eller mindre stø kurs rett mot oss.

Horndykker

Høylandsvassdraget omfatter flere sjøer og elver, samt et yrende fugleliv, og det var med store forhåpninger vi tok turen dit. Øverst på ønskelista for fotoutflukten tronet horndykkeren, den lille fuglen med kinnskjegg og kanskje den tøffeste frisyren. I alle fall kan det ikke være langt unna. Og jammen ble ønsket oppfylt!!