Øyet som ser

Det er opp til hver og en å legge inn sin betydning i et abstrakt uttrykk. For meg viser dette bildet først og fremst styrke, fordi jeg vet hvor det er tatt og i hvilken anledning. I skogen utenfor Kysthospitalet; hvor en som står mitt hjerte veldig nært la ned måneder med trening for å lære seg å gå igjen.

Smilerynker

Dette er meg. Dette er mine smilerynker. Jeg synes det er et veldig vakkert ord; særlig når jeg tenker på alt som ligger bak. Alle smilene, latteren og tårene. Hele livet mitt. Jeg kan ikke tenke meg å fjerne en eneste en. Dette er mitt fineste tilbehør.

Nyte tiden

Husket jeg på det? Å følge det rådet jeg ofte fikk når de var små. Og den gikk fort, tiden, akkurat slik som de sa; men det er først nå jeg innser det. Nå er også den nest minste av dem i ferd med å bli stor. Så fryktelig stor. Det begynner å bli liten tid igjen.

Meditasjon

Dette er min pause. Dette er mitt avbrekk. Det er dette som må være å meditere. Følelsen av tid og sted viskes ut når jeg sitter og venter på at de skal dukke opp. Når den blafrende lyden, jeg før ikke visste fantes, av lette små vingeslag fyller luften over meg og spenningen stiger med tanken på hva jeg vil få på brikken denne gang. Da kjenner jeg en utrolig glede og stor takknemlighet for at jeg har en familie som lar meg få holde på med dette - og som sier at de forstår.

Kjøttmeis

En liten major og kanskje den vanligste og mest tillitsfulle gjesten vår på fuglebrettet; men ikke mindre estetisk av den grunn. Denne grasiøse lille fuglen på knappe tjue gram.

Høst

Jeg velger meg høst. Like fargerik som mørk, like stemningsfull som melankolsk, like lun som kald, like vakker som dyster. Høsten er ikke slutten. Den er starten på noe annet.

Den følelsen

Det trenger ikke å være så mye som skal til for å redde dagen. For meg var det å lykkes med det nye konseptet rundt fuglebrettet; et krokete og værbitt furutre dratt hjem og strategisk plassert som kulisse for de små fuglene. Og så kom den, kjøttmeisen, og satte seg akkurat slik som jeg hadde planlagt og håpet på.

Ved Nidarø

Jeg har fått meg mitt eget favorittsted i Trondheim. Et sted hvor det alltid er liv; det er Nidarø. Med en bakgrunn som om den skulle være penslet med fargene fra Nidelvens bredd, kunne jeg sitte der i ettermiddagssola og nyte synet av en stokkand hunn som pusset og skyllet fjærene sine.

Nidarosdomen

Svinger man forbi den storslagne vestfronten og tar mot sør, er det en ganske annen samling figurer som tar deg imot. Her er det fortapelse, straff og veien til frelse som er temaet og figurene skulle lære menneskene om synden; som visstnok var et relativt ukjent begrep da Norge ble kristnet.