Den stygge andungen

Fortsatt skittenfarget og grå, litt klumpete og stygg har den fått høre. Men til våren vil den vende tilbake, strålende og ren, og blende oss med sine vakre, hvite fjær og brusende drakt.

Trekryper

En ny gjest kom plutselig innom i dag; i det vi liker å kalle tuntreet vårt. En helt ny fugl jeg aldri før har sett. Jeg blir så glad! Ja, nærmest euforisk. Den liker visst å streife sammen med meisene om vinteren, denne karen, for han finner maten sin langs stammene og ikke på greinene slik som dem. Da er det lett å være venner og leve side om side.

Lille kanin

Myk og lodden. Liten og lett. En pelskledd venn som alltid lytter og vet å holde på en hemmelighet. En som varmer og aldri blir lei av å få en god klem. Den aller beste følgesvenn.

Svartmeis

Den er den aller minste av våre meiser med sine ti små gram. Liten, nett og akrobatisk. Dog ikke mindre arbeidssom. I løpet av få timer med dagslys må den skaffe seg mat nok til å overleve dagen; samt bygge opp et solid fettlager som skal fungere som brensel gjennom den lange natta vi har nå. Jeg begynner å forstå hvorfor den har det så travelt.

Ute til lunsj

Vi pleier å ha en fast avtale; jeg og meisene. Vi holder oss mest til helgene og jeg tror de begynner å kjenne meg. De er i alle fall mindre sky enn tidligere og følelsen av en vinge eller en fot som streifer meg kan jeg nå beskrive. Den er feiende og lekende lett.

Ja

Kjærligheten. Like vakker uansett når i livet den treffer.

Ensom majestet

Det ser så lekende lett ut når andre har gjort det. Som en barnetegning; så enkel, men umulig å kopiere. Likevel er jeg fristet til å forsøke meg på et estetisk uttrykk. Det får briste eller bære.

Endelig

Dette har jeg ventet på. Dette har jeg lengtet etter. Etter hundrevis, ja kanskje tusenvis av mislykkede forsøk, begynner jeg endelig å få det til. Fange disse lynkjappe og små fuglene i lufta.

Skattejakt

For noen år siden spurte jeg en fotograf og venn av meg om hva han syntes var det morsomste med å ta bilder. Først nå er jeg i stand til å forstå det svaret jeg fikk. For det var ikke bare det å ta bildene som var artig, men også det å se gjennom dem for så å velge ut de som skulle redigeres til slutt. Nå gjør det til og med en trist og grå novemberdag hos meg lysere; å kunne se gjennom gamle bilder og redigere de jeg tidligere har oversett.