Granmeis

Det tok litt tid, men dette er den første lille fuglen jeg har lært lyden til. Surrende lette toner.  Jeg vet ikke om noe mer fredfullt enn sangen dens når den kommer inn gjennom det åpne soveromsvinduet sammen med lyset av en ny dag. Lyden av sann terapi.

Dompap

Så dukket den endelig opp igjen og gjorde alle mine bekymringer om det motsatte til skamme. Selv om januar skal være den store dompapmåneden, hører den uten tvil jula til med sin skarpe, røde farge i en ellers grå vintertilværelse. Hvorfor har jeg aldri skjønt, eller brydd meg om, før nå. Den forsvinner nemlig ikke herifra om sommeren, men den trekkes mot fuglebrettet når snøen legger seg på bakken; stedet hvor den vanligvis finner maten sin på lave planter i skogbunnen.

Julie

Snøklumper. Rim på frosne strå. Vinterens kalde pust mot runde kinn. Det trenger ikke være mer for at det skal være den største fryd i livet når man er ett år.

Fra arkivet

Når dagene er mørke og svarte som nå, er det godt med et arkiv å gå tilbake i. Se på bildene i et annet lys og framstille dem på en ny måte; samtidig som jeg mimrer om de fine turene som har vært og drømmer om nye turer for året som kommer.

Styrke

Noen ganger dukker det plutselig opp; motivet som rommer en hel historie. Dette er for meg historien om en fødsel som holdt på å gå så fryktelig galt. Om en som kjempet seg til livet og fortsatt gir alt. Dette er historien om en stayer.

Nøtteliten

Nå vet jeg om et sted hvor gjestfriheten er stor og hvor det bor fire ekorn. Det har det gjort i mange år og hver dag kommer de, sammen med småfuglene, og forsyner seg av maten som blir servert. Jeg er så glad denne gjestfriheten også rommer min følgesvenn og meg med hvert vårt kamera.

Perfekt søndag

Det er alltid spennende om det blir slik man håper på. Om lyset blir bra. Om været holder seg. Om det kommer til å dukke opp; det man ønsker aller mest. Det gjorde det!

Blåmeis

Han er liten og tøff der han holder seg fast og lar vinden ruske i fjærene; likevel er det ikke alle som står han av gjennom vinteren. Blåmeisen hamstrer ikke slik som de fleste andre meisene gjør vinterstid. Han lever et liv nær sultegrensen. Et liv som mange bukker under for.

Nøtteskrike

Jeg gleder meg til sola snur. Til dagene blir lengre og lyset kommer tilbake. Enn så lenge får jeg trøste meg med det jeg har i arkivet og minnes fjorårets første gjest som jeg hadde på kvisten for posering.

Kaizers Orchestra

Egentlig er jeg ikke overrasket over valget hans. Det som overrasker meg, er at jeg kunne tro det skulle være mer smertefullt for ham å tatovere enn det er for meg. At det skulle bety noe at han har cerebral parese. Nå ser jeg det enda en gang. Han er mye tøffere enn meg.

Den stygge andungen

Fortsatt skittenfarget og grå, litt klumpete og stygg har den fått høre. Men til våren vil den vende tilbake, strålende og ren, og blende oss med sine vakre, hvite fjær og brusende drakt.

Trekryper

En ny gjest kom plutselig innom i dag; i det vi liker å kalle tuntreet vårt. En helt ny fugl jeg aldri før har sett. Jeg blir så glad! Ja, nærmest euforisk. Den liker visst å streife sammen med meisene om vinteren, denne karen, for han finner maten sin langs stammene og ikke på greinene slik som dem. Da er det lett å være venner og leve side om side.

Lille kanin

Myk og lodden. Liten og lett. En pelskledd venn som alltid lytter og vet å holde på en hemmelighet. En som varmer og aldri blir lei av å få en god klem. Den aller beste følgesvenn.

Svartmeis

Den er den aller minste av våre meiser med sine ti små gram. Liten, nett og akrobatisk. Dog ikke mindre arbeidssom. I løpet av få timer med dagslys må den skaffe seg mat nok til å overleve dagen; samt bygge opp et solid fettlager som skal fungere som brensel gjennom den lange natta vi har nå. Jeg begynner å forstå hvorfor den har det så travelt.

Ute til lunsj

Vi pleier å ha en fast avtale; jeg og meisene. Vi holder oss mest til helgene og jeg tror de begynner å kjenne meg. De er i alle fall mindre sky enn tidligere og følelsen av en vinge eller en fot som streifer meg kan jeg nå beskrive. Den er feiende og lekende lett.

Ja

Kjærligheten. Like vakker uansett når i livet den treffer.

Ensom majestet

Det ser så lekende lett ut når andre har gjort det. Som en barnetegning; så enkel, men umulig å kopiere. Likevel er jeg fristet til å forsøke meg på et estetisk uttrykk. Det får briste eller bære.

Endelig

Dette har jeg ventet på. Dette har jeg lengtet etter. Etter hundrevis, ja kanskje tusenvis av mislykkede forsøk, begynner jeg endelig å få det til. Fange disse lynkjappe og små fuglene i lufta.

Skattejakt

For noen år siden spurte jeg en fotograf og venn av meg om hva han syntes var det morsomste med å ta bilder. Først nå er jeg i stand til å forstå det svaret jeg fikk. For det var ikke bare det å ta bildene som var artig, men også det å se gjennom dem for så å velge ut de som skulle redigeres til slutt. Nå gjør det til og med en trist og grå novemberdag hos meg lysere; å kunne se gjennom gamle bilder og redigere de jeg tidligere har oversett.