Gulspurv

Det ble en økt kvitrende aktivitet i trærne bortenfor fuglebrettet etter at gulspurven gjorde sitt inntog der. En kaskade av små lykkelyder. Med litt fantasi skal det kunne høres ut som telling til sju; disse sangstrofene som er ment å lokke til seg vårens allerkjæreste. 

Djupsnø

Snøen laver ned og gjør alt mykt og hvitt. Trærne dekkes av et tykt lag med snøkrystaller og lager svake konturer som av fløyel. Bløte kurver som rammer gulspurv, gråsisik og blåmeis vakkert inn. De ser ut til å kose seg; der de flagrer rundt og spiser små munnfuller av det hvite teppet. 

Rødstrupe

Den blir visst gradvis fåtalligere nord for Trøndelag; så kanskje var det grunnen til at jeg måtte dra til nabokommunen på andre siden av fylkesgrensen for å fange den. Denne runde, lille fuglen med sitt røde bryst og klingende sang. En sang som en sildrende strøm av glassklare toner. Varierende og lett. Nesten litt som en sprudlende vårbekk som bringer fram den gode følelsen av lysere og varmere dager. 

Til mamma

Mamma lærte meg tidlig at sjura er vår aller vakreste fugl. Hos oss var den fredet og ingen fikk nærme seg den med onde hensikter. Det bestemte mamma. Jeg skulle bli ganske gammel før jeg oppdaget at langt de fleste irriterer seg over denne skvatrende fuglen som roter rundt og lager ugagn. Det er heller ikke så lenge siden det gikk opp for meg at berget ved siden av barndomshjemmet mitt slettes ikke heter Sjurberget. Det tror jeg må være noe mamma bare har funnet på. 

Hønsehauk

Tanken på å skulle mislykkes for andre gang var tung å svelge, men så dukket den plutselig opp. Helt lydløst, som ut fra intet. For en lykke! For en glede! Og for en fugl. Med sin praktfulle fjærdrakt, kvasse klør og intense blikk er den rent ut sagt storslagen. 

Unna vei i bakken

Det er artig med unger som holder på med sitt. Unger som er dypt konsentrert om å ikke havne utfor løypa. Unger som ler når farten kiler i magen. Unger som ikke bryr seg om at jeg henger rundt dem med kameraet. Tantebarn som bare er seg selv. 

På isfiske

Forfriskende og kald. Gnistrende og hvit. Lyssatt av ei etterlengtet sol som har vendt tilbake og krydret med en stor familie. Vinteren er aller best slik den blir servert i Alta.

Positur

I det meste av mitt liv har jeg ikke enset dem noe særlig. Fuglene. Nå fryder jeg meg over å høre blåmeisen synge eller kjøttmeisen plystre, og jeg gleder meg til å kunne sitte ute og fange deres spill og elegante positurer. Fugler er blitt min utømmelige kilde til glede og meditasjon. Jo mer jeg lærer, jo rikere blir opplevelsene.