Granmeis

Det tok litt tid, men dette er den første lille fuglen jeg har lært lyden til. Surrende lette toner.  Jeg vet ikke om noe mer fredfullt enn sangen dens når den kommer inn gjennom det åpne soveromsvinduet sammen med lyset av en ny dag. Lyden av sann terapi.

Dompap

Så dukket den endelig opp igjen og gjorde alle mine bekymringer om det motsatte til skamme. Selv om januar skal være den store dompapmåneden, hører den uten tvil jula til med sin skarpe, røde farge i en ellers grå vintertilværelse. Hvorfor har jeg aldri skjønt, eller brydd meg om, før nå. Den forsvinner nemlig ikke herifra om sommeren, men den trekkes mot fuglebrettet når snøen legger seg på bakken; stedet hvor den vanligvis finner maten sin på lave planter i skogbunnen.

Julie

Snøklumper. Rim på frosne strå. Vinterens kalde pust mot runde kinn. Det trenger ikke være mer for at det skal være den største fryd i livet når man er ett år.

Fra arkivet

Når dagene er mørke og svarte som nå, er det godt med et arkiv å gå tilbake i. Se på bildene i et annet lys og framstille dem på en ny måte; samtidig som jeg mimrer om de fine turene som har vært og drømmer om nye turer for året som kommer.

Styrke

Noen ganger dukker det plutselig opp; motivet som rommer en hel historie. Dette er for meg historien om en fødsel som holdt på å gå så fryktelig galt. Om en som kjempet seg til livet og fortsatt gir alt. Dette er historien om en stayer.

Nøtteliten

Nå vet jeg om et sted hvor gjestfriheten er stor og hvor det bor fire ekorn. Det har det gjort i mange år og hver dag kommer de, sammen med småfuglene, og forsyner seg av maten som blir servert. Jeg er så glad denne gjestfriheten også rommer min følgesvenn og meg med hvert vårt kamera.

Perfekt søndag

Det er alltid spennende om det blir slik man håper på. Om lyset blir bra. Om været holder seg. Om det kommer til å dukke opp; det man ønsker aller mest. Det gjorde det!

Blåmeis

Han er liten og tøff der han holder seg fast og lar vinden ruske i fjærene; likevel er det ikke alle som står han av gjennom vinteren. Blåmeisen hamstrer ikke slik som de fleste andre meisene gjør vinterstid. Han lever et liv nær sultegrensen. Et liv som mange bukker under for.

Nøtteskrike

Jeg gleder meg til sola snur. Til dagene blir lengre og lyset kommer tilbake. Enn så lenge får jeg trøste meg med det jeg har i arkivet og minnes fjorårets første gjest som jeg hadde på kvisten for posering.

Kaizers Orchestra

Egentlig er jeg ikke overrasket over valget hans. Det som overrasker meg, er at jeg kunne tro det skulle være mer smertefullt for ham å tatovere enn det er for meg. At det skulle bety noe at han har cerebral parese. Nå ser jeg det enda en gang. Han er mye tøffere enn meg.