Pe Torsa - andre akt

Det lot seg bare ikke gjøre; med et lite utvalg av bilder fra Kvelia. Ikke på grunn av mengden med bilder, for den blir gjerne alltid stor, men på grunn av mangfoldet av både aktører og forviklinger som utspiller seg i Oppgårn.

Det går opp for Agust at Dordi har munn- og klovsyke.

Severin informeres om at Dordi kommer til å dø om to år, fra i går.

Det skal ikke bli så lett for Dordi å avlegge urinprøve.

Men det løser seg med urinprøven til slutt. 

Serianne tar imot telefon fra legen.

Nyheten om at Dordi er med føll skal overbringes.

Idèen om at svigermor kanskje skal slutte med den livsviktige medisinen legges fram.

Ja, at det hadde gjort seg med en begravelse i forbindelse med det forestående biskopbesøket. 

Nydrengen får opplæring i å håndtere en bue.

Samt beskjed om å spille en han kan!

Pe Torsa - første akt

Siste helga i august er vel aldri så artig som når man får med seg friluftsteateret Pe-Torsa. I Kvelia møtes du av et fantastisk miljø, ytterligere supplert av et fornøyelig sammensurium av ordspill, finurlige figurer, særegne trønderske uttrykk, stålstrenger og gamle kjøretøy. Sleng på en eminent gjesteopptreden samt strålende vær; og helga er komplett.

Med få grep settes man raskt tilbake til 1950-årene i Oppgårn. 

Kjøretøyene, og Agust, lar ikke vente på seg.

Omstridt om lykken er ei lærerstilling i Bindal.

Pe-Torsa er klar til å gjenoppta sin ordførergjerning.

Med hjelp fra nypiga Hjørdis skrives det viktige brev. 

Agust er stadig nødt til å renske ut uønskede fugler fra loftskammerset. 

Til stor forferdelse for Ola post og drengen Daniel. 

Maren, lederen i menighetsrådet, legger planer.

Pe-Torsa begynner straks å glede seg på storfint besøk. 

Erlend Osnes

Det var både med forskrekkelse og glede jeg hørte denne nordnorske stemmen fra kaikanten i Bodø, strømme ut fra radioen en lørdag formiddag sommeren for to år siden. Gikk det an? Var det mulig?! En slik herlig balanse mellom drøy språkbruk og velformulerte ytringer. I sommer fikk jeg mulighet til å oppleve ham live på en scene; presis like drøy, ja, om ikke mere. Og jeg lot meg rive med. Akkurat som for to år siden.

På flyttefot

Tiden for å flytte på seg, er for veldig mange nå. Akkurat i disse dager. På samme tid som grågåsa er på vei sørover har også jenta vår fløyet av sted. Ut av redet. Med livet foran seg. 

Gjøk på vingene

Nå er tida for at også gjøkungene trekker sørover til Afrika; visstnok bare om natten og alltid enkeltvis. Foreldrene dro allerede i juli, og utrolig nok vet ungene å finne fram. Men slik er det vel, når man allerede som et lite egg blir satt bort til andre.

Oppleve naturen

Det er litt rart å tenke på, at jeg i min beste alder, skulle oppdage naturen på nytt. Jeg har alltid vært glad i livet på landet og satt naturen høyt, men nå er det som om jeg ser naturen med nye øyne. Jeg gjør nye oppdagelser og innser hvor lite jeg egentlig har sett. Innser hvor mye jeg aldri har lagt merke til - og innser at jeg er fantastisk heldig som bor på en slik perle av et sted. Et sted hvor opplevelsene venter hvis man tar seg tiden til å se etter.

I gresset

Jeg tror det var noe med stemningen. Eller var det noe med lyset. Kanskje var det fargene. Det var i alle fall noe med måten gresset vaiet i vinden; denne varme, deilige dagen i august.

Skrekkblandet fryd

Vanligvis pleier man vel å ha en forsiktig oppvarming eller en rolig start før de store begivenheter - bare ikke på Bakkely. Der er det fullt trøkk fra begynnelse til slutt. Og tøffe deltagere som mer enn gjerne stiller opp er det ikke mangel på i bygda vår; det være seg kaptein eller tubekjørere. Jeg satt bare bak i båten på de mykeste skinnseter og hadde mer enn nok med å holde meg fast der, mens jentene på slep så ut til å fryde seg desto større, jo mer farten økte.

Sommerfest på Bakkely

På Bakkely liker de å gjøre det hundre prosent, så da inviterer de like godt hele bygda når de lager til fest. Og for en fest! Det mest spektakulære innslaget er nok uten tvil vannsklia på nesten 120 meter; lagt der hvor hoppbakken lå i gamle dager. Det er egentlig helt vilt og skulle nesten ikke vært lov. Men for en stemning og for et show når de tøffeste kaster seg utfor; godt hjulpet av zalo og rennende vann, behørig dekket av hele to kommentatorer som piffer opp stemningen på sitt vis. Når i tillegg værgudene stiller opp som de gjør så er det jo bare å smile.