Dugget legger seg på gresset og lyset begynner å bli dårlig. Dette er min andre tur med rådyrlokk og det er snart på tide å pakke ned og dra hjem. Så hører vi det; det vi har håpet på hele kvelden. Klover som slår mot bakken i en rasende fart og nærmer seg posten vår. Og der står den. Rett foran meg. Råbukken. Det er som om tiden stopper opp. Jeg blir helt perpleks når jeg plutselig ser den rett i øynene, og jeg dras inn og holdes fast - ute av stand til å ta bilde før øyeblikket er over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar